Hvorfor banner vi?

Mennesker lar seg ofte styre av følelser, det være seg glede eller sinne, og sinne fører ofte til et behov for å gi utslipp for sterke negative følelser. Det har antagelig eksistert banning så lenge det har eksistert språk, og i forskjellige land er det forskjellige kraftuttrykk som brukes.

 

Banneord er vanligvis relatert enten til sex eller religion, for eksempel ordet «faen» som er en forkortelse av fanden, som er Djevelen. Det er også normalt å ha banneord som har utgangspunkt i kjønnsorganene, og det er ganske vanlig å si «herregud» i Norge. I USA kan du ofte høre «Jesus» brukt som kraftuttrykk, noe mange ser på som blasfemisk, i likhet med «herregud».

 

Det har lenge blitt hevdet at banning nærmest er kultur, basert på hvor i landet du bor

 

Mange hevder at banning bare er en måte å krydre språket på, og at det kun er positivt. Men da er det litt merkelig at vi ikke vil at barna våre skal banne, dersom det skal være nærmest en kunst som det hevdes. Spesielt i Nord-Norge er banning og kreativ bruk av kraftuttrykk nærmest gått inn som en del av kulturuttrykket.

Det gir mer mening at barn læres opp til ikke å banne fordi foreldrene innerst inne vet det er en uting, og vil lære opp barna på den måten de mener er best. Noen vil kanskje hevde at det er slik fordi banning bare er for voksne, slik som det å ha et aktivt sexliv. Men vi lærer likevel ikke barna våre at sex er en uting, at de aldri noen gang må gjøre det.

Sex kan være til stor glede og berikelse for et ekteskap, noe man definitivt ikke kan si om banning.